Dødens utfordringer




Når syklusen har kommet til sin slutt, så inntrer døden. Det noen kaller sjel, slipper taket i  den jordiske kroppen den nettopp var bundet i, og flyr videre til en ny virkelighet. Reisen videre fra der, er beskrevet i alle religioner, tolket av mennesker i alle aldre, folk som er hentet tilbake, eller har erindringer. Vår levende dimensjon ligger rett ved siden dette ande riket. Døden er bare en millimeter unna. Den rammer oss alle. Den rammer våre kjære. 

Jeg har lest og forsket litt på tema, og vil her skrive litt om hvordan jeg forstår at det vil være å dø. Jeg har også kommet til en innsikt, at våre forberedelser til døden er ganske viktige, for vår holdning til livet nå, og kanskje også for måten vi møter opp på i dødsriket.

En av mine kjæreste avdøde venner, Vanja, med sterke sjamanevner, beskrev at vi kom til en elvebredd. Fergemannen kunne ta den døde helt over, men bare en i gangen, eller man kunne velge å bli hos sine venner. Dette tolker jeg som at man kan velge å slippe unna reinkarnasjonen, men i kjærlighet og solidaritet, eller kanskje frykt?, velger man å sette seg ved vannkanten en gang til. Gjenfødelsen. 

Når man dør går det fort, sier dem. Noen ser livet sitt i baklengskino i rekordfart. Den fysisk graverte erfaring stenges ned, og den døende mister taket. Det finnes mange beskrivelser på hvordan dette oppleves. Noen opplever ingenting, det blir bare helt svart. Den første tiden etter at dødsfallet inntrer kan alltså skje som bevisstløs, og jeg trur at tiden i denne tilstanden vil variere veldig mellom person til person, og dødsårsak. Døden er kanskje bare grader. Folk som ligger i koma ligger nok mest sannsynlig i denne fasen, med eller uten et drømmeliv. 

Dernest beskriver mange at de blir møtt av lys og at tidligere avdøde kjente kommer dem i møte, på en kjærlig og god måte.  

Men det kan også være en sorg å forlate sitt liv, menneskene man elsker der. Sorgen kan gjøre overgangen vanskelig. den avdøde kan bli hos sine kjære for å lindre deres sorg, men ved å slippe taket hjelper man den avdøde å komme seg videre.

Den tidetanske dødeboka (video lengre ned i denne artikkel) sier at her vil det komme en prøvelse. Det vakre og flotte og gode vil bli fordreid og bisarrt, dine verste fantasier gjennom det vakreste. Møtet med oss selv uten filter, uten noen lindrende muligheter. Dommen vi har felt over andre som kommer i full retur. 

Gråsonen er det stadiet hvor vi bearbeider. Her er de som ikke har sluppet taket helt, de som fortsatt kommer på besøk til ikke ennå avdøde, de som sitter fast i veggene i enkelte hus, eller i naturen. Dyre-eksistens påstås også av noen å være mellom-reinkarnasjoner, eller at sjeler fra andre siden kan ta plass i dyrekropper. 

Det er litt ulike rekkefølger i ulike beskrivelser, men tiden vil sannsynligvis være helt annerledes, så det kan ha en naturlig forklaring. Kanskje flyter vi over i flere dimensjoner også. Jeg mener, hvis det er 7 eller 9 himmler, samt et dødsrike og et helvete, så er det ganske komplex infrastruktur på det stedet? Er vi samlet i en, og feks, bare i helvete til straff, eller kan deler av vår sjel faktisk komme fortere videre? Og at vi kan resirkulere våre mindre heldige sider for å gjøre oss rene nok for å kunne komme nærmere det helligste? 

En interessant teori sier at Jesus ikke sto opp til Himmelen, men steg ned i dødsriket. Påstanden traff meg litt i funderingstanken. Og kanskje det er slik det forholder seg, ved å innføre nåden, så kunne de syndige gå videre? At Jesus rett og slett gjorde noe for betingelsene for vår reinkarnasjon? 

De bokstavkristne forfekter vanligvis dødsforestillingen som at man skal bli vekket opp fra de døde, at Jesus skal vekke de til livet i sine kister, på den fastsatte dommedagen. Men dette trenger alltså ikke bety i denne virkeligheten, og dommedagen kan være vårt individuelle oppgjør med våre levde liv. Jesus møter oss i dødsriket, eller andre som har hatt gudommelig nok kraft til å hjelpe oss videre fra den andre siden.  Eller kanskje man bare har seg selv. Før eller siden vil dette store mysterium bli vist oss, men det er ingen hast. I mellomtiden må vi leve slik at vi kan dø med fred i hjertet. 

Når vi er klar for det, så velger vi vårt neste livs jordiske legeme, og ved en kvinnes besvangring stiger vi ned i et nytt menneske. Mange sier at vi vanligvis velger familien blandt våre nærmeste kjente, at familier og elskede (og fiender) følger hverandre over lengre tid. Noen påstår sågar at vi har fulgt vår flokk  fra tidenes morgen. Kanskje vi alle er besjelet.

Det tyngste med døden er vel sorgen når våre kjæreste dør. Savnet. Men i dette perspektivet er de slett ikke alltid borte, de venter på deg, i klarhet og forståelse. Man bør slippe dem, slik at de kan gi seg over i prosessen på den andre siden. Tiden arbeider for de i sorg. Men å skrive brev til den som har forlatt oss kan være en veldig fin måte å jobbe seg igjennom på. 

I mitt arbeide har jeg møtt mange barn i sorg, og blir ofte imponert over deres innebyggede ressurser til å takle tapet. Barn kan forestille seg den døde som en engel, og den forståelsen syns jeg det er fornuftig å støtte opp om. Slik vår prinsesse gjør. Det hjelper barnet med avklaring, og lar det fortsette den indre dialogen, selv om det varme fanget er borte. Jeg syns det er hjerterått å si til barn at deres forelder ligger å råttner i en kiste, og at det ikke finnes noe etter døden. Vi vet ikke om det finnes noe etter døden, og det er lov å tvile, noen håper til og med at det ikke er noe liv etter døden. Noe som egentlig kan tilsvare å dra over elven alene med fergemannen. På den andre bredden er det ikke lengre noen kontakt med hva vi var på jorden. Å gå over i altet. Og hvis det virkelig blir svart, så går vi ihvertfall tilbake til jorden med kroppen. 

Den dødes liv skinner i hukommelsen til noen hjerter, og det bør få leve videre etter behov. Så jeg skulle ønske at man sluttet å frarøve småbarn troen på et etterliv, selv om det er helt greit å fortelle at det er flere teorier, og litt om hva de går ut på. Men la barnet selv få føle seg frem til hva det tenker, og støtt dem i deres filosoferinger. 

Videre vil jeg advare om å selvdrepe seg, da det påfører pårørende spesiellt mye smerte, men også for at tiden i gråsonen vil bli vanskeligere. 

Men dødsdiften kan dukke opp, og må bearbeides. Dødsdrift blandt yngre mennesker skyldes vanligvis livsangst enlig min forståelse. Man ønsker egentlig ikke å dø, man ønsker bare at situasjonen skal endre seg. Elementet av destruksjon, å ødelegge seg selv, forinte og utslette, kan skyldes mange ting. Å meditere over at man er død kan virke frigjørende på dødsdriften, så verdt å prøve for de som sliter med det. Etter å ha forestillt seg at man er død, så skal man også forestille seg at man våkner til liv. 

Mange eldre opplever også at de blir mett av dager, fysisk forfall og smerter  kan bli tungt å bære, og man får jo også mange av sine mest elskede på den andre siden etterhvert. Dødsangsten er vanligvis liten blandt de gamle. Denne forsoning synes også å komme blandt yngre som får dødelige sykdommer.

Vi klargjøres, våre dager er talte, spørsmålet er hva vi klarer å legge i de få timene vårt lys brinner i denne dimensjonen.


...

Andre artikkler om tema;

Dødsriket (wiki)

Mario Beauregard; Near death, explained

Frank Aune; Døden og dødsprosessen 

Thanatos er dødens guddom

Slik kurerte Tommy Steine dødsangsten

 


  • 28.04.2012 kl.14:55 i Mysterier og religion
  • Ingen kommentarer
  • Permalenke

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Norske blogger


Kategorier

Arkiv


hits