Gir undertrykking av guttenaturen mer vold?



På en SFO hadde man laget et puterom. Noen av de nye førsteklassingene elsket det rommet. Personalet måtte være påpasselige i den første tiden. Noen av barna ville bare bygge hytte eller slappe av, mens andre ville måle sine krefter. Man repeterte regler; Ingen kvælertak, ingen ballespark, ingen skulle få vondt. Det var mest gutter som likte å leke bryting, men også noen jenter kastet seg ivrig ut i leken. Det kunne skje uhell slik at noen fikk litt vondt, mange reagerte med sinne, og ville ta tilbake slik at den ansvarlige for smerten skulle hevnes der og da, men dette ble tatt tak i av de voksne. Barna oppdaget fort at det var uhell om de fikk vondt i leken, og klarte etter kort tid å regulere sine følelser bedre. Det ble ærlige kamper i vennskap. Etterhvert ble det sjeldnere brytelek og mer bygging av putehytter, personalet trengte nesten aldri gå inn med veiledning, og barna repeterte reglene til hverandre om noen gikk for langt. 


Denne type lek kan man ofte observere i guttemiljø, en far som bryter litt med barnet sitt, gutter som bøller litt med sine venner uten sinne. Man ser det også blandt dyr, lekeslåssing og måling av krefter, som trening for å overleve i en barsk natur.

Men så kom nye pedagogiske regler. For å forebygge mobbing skulle all lekeslåssing forbys, da ekspertene mente at de voksne ikke alltid kunne klare å skille mellom lek og alvor. Puterommet ble stengt. Nå var regelen "Hender og føtter for seg selv!". Barna skulle helst ikke røre hverandre overhode. Noen klarte det godt, mens de mer fysisk agerende slet mer. Uroen i kroppen kunne føre til at de mistet impulskontrollen. Det ble fristende å stikke frem en snubblefot, dytte litt hardere, ble det slåssing så var det alltid alvor. Og ingen forståelse for hvor grensene gikk, når de ble for hardhente.

Vi ser mer slåssing i skolegården, og den er av alvorligere karakter. Vi ser at noen av guttene får ut sin aggression og fysiske styrke på mer uheldig måte. Vi har kvelertak og slåing/kasting med redskaper. 

I festkulturen kunne man tidligere observere at det ofte var slåssing på utsiden av lokalet. Noen slåss, noen danset, begge deler var effektivt for å få ut overskudd. Det ble nesten aldri skader. Begge slåsshanene var med på leken, og gikk ikke over grensene. Etter kampen var de enige igjen, og fortsatt gode venner.

Men idag forekommer dette nesten ikke lengre, det brukes ikke tørre never men kniv hvis det først blir en konflikt. Kniven er ikke lengre et redskap, men et våpen.

Idag er den fysiske styrken kun tillatt å bruke i sportsammenheng, men også i sport ser vi utglidning til mer vold, særlig på fotballbanen. Barna har ikke lært de fysiske grensene til hverandre, men kommer i kampberedskap, og skjuler også volden i skitne triks. Harde taklinger blir kanskje straffet av fotballdommeren, om han ser det, men da er barnet "unnskyldt" fordi det skjedde i kampens hete. 

Den sterkestes rett er primitiv, men det ligger likevel i menneskets natur å måle sine krefter mot andre. Noen fysisk, andre psykisk. Dagens tabutisering av lekeslåssing fører til at barna ikke lærer hvor grensene går, det er nulltoleranse mot å hevde seg fysisk, og har de ikke mental nok styrke så når de ikke opp. 

Et annet moment er at de ikke lærer seg forsvar. Å kunne stå opp mot et overfall. Blandt jenter har det vært mindre slåsskultur, snille jenter slår aldri... Jenter er ofte mindre fysisk utagerende, men kan trenge å lære seg fysisk grensesetting også. Mange av mine venninner har uttalt at de ved voldtekter ble paralyserte, de kjempet ikke mot, de turte ikke engang si nei eller rope høgt. Ved å lære opp våre barn at fysisk forsvar aldri er akseptabelt gjør vi dem alltså en stor bjørnetjeneste, og ødelegger for forsvarsinstinktet. Det er noe å tenke på.


 


  • 09.04.2012 kl.14:11 i Blogg
  • Ingen kommentarer
  • Permalenke

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Norske blogger


Kategorier

Arkiv


hits