Bønnens rolle i bevisstgjøringsarbeidet




Bønn er minimum et møte med oss selv.

Vi med kristen bakgrunn har Fadervår og endel andre bibelske fraser som kan hjelpe oss over kriser eller hverdagsproblemer. Før var det vanlig å ha dagens mannakorn, idag er dette erstattet med horoskopet. Men mannakornene var større visdomsord.

Å ha mantra er vanligere enn vi trur. Tankemønster som har havnet i en mousetrap i vår bearbeidelse av vår væren. Tolkning av omgivelsene, og deres intensjoner. Ofte blandet opp med projiseringer. Selvforsterkende setninger som definerer oss inn i visse roller. "Du er ikke god nok." Eller andre mer eller mindre heldige bekreftelser vi gir enkelte av stemmene i tankene og sluttningene. Som utgangspunkt for vårt møte med verden. Forventningene vi har. Vektlegging av skuffelse. Eller andre tankebakgrunner vi lager i det psykologiskfilosofiske tankerom. 

Ved meditasjon renser man via en rutine ut disse støyende og kanskje negative tankestemmene, ofte ved å kreere om andre lyder eller setninger, åpnende og frigivende. Feks AOM. Men også Fader Vår kan betegnes som rensende, og en bra grunnmal for å sjekke over om man er bevisst nok sin egen eksistens. Feks. Hva er egentlig mitt daglige brød idag? Og viser jeg takknemmelighet nok?

Bønnen har ofte elementer av yoga. Yoga har gode forskningsresultater, å samle seg fysisk og mentalt gir bedre balanse, helse og psyke. Kan gjøres på mange måter, men bør gjøres. Ritualet å se etter dagens gleder, sende gode vibber til de som trenger det, og gå igjennom sine elskede, er bra rutine  ved leggetid. Gir bedre søvn.

Bønnen er dessuten privat. En måte å få kontakt med seg selv. Bevisstgjøring og regulering på mentalhygienisk positiv måte er en prosess, men vi kan løfte hverandre ved å dele erfaring.  

OSHO fortalte meg om Moses, som gikk rundt i Guds hage. Der hørte han plutselig en mann i bønnerop, og han sa slike ting som; "Kjære høyeste av alle kokosnøtter, la meg bli en lus i ditt skjegg så jeg kan klø deg på en herlig måte..." blandet med heftige utbrudd og ekstatisk dans. Moses gikk frem til mannen og sa; "Hva er det de gjør?" Mannen kastet seg ned foran hans føtter og sa; "Jeg ber til Gud, å store Herre. Jeg vet dessverre ikke hvordan man skal gjøre det, vil de være så snill å lære meg det?" Så gjorde Moses, og forlot mannen i lydig knelende bønn, samvittighetsfullt repereterende den riktige salme. Moses gikk fornøyd derifra.

Men så slo Guds vrede over han, Gud sa; "Hvorfor tok du min elskende fra meg? Alle sitter og ramser på det samme, men denne villmannen var levende i sin kjærlighet til meg, og den lovprisningen jeg satte aller mest pris på!" Så måtte Moses gå tilbake til mannen å si at han hadde lært han feil, og at han måtte fortsette å be slik han hadde gjort før.

Det er mange måter å "be"; Å danse, å være stille, eller å handle. Eller bare la seg inspirere. Metarefleksjon på livet. Kanskje tvanghandlingspreget eller bare som bra hverdagsrutine har bønn en funksjon, og har hatt i lang tradisjon. 

Min Fadervår har ihvertfall hjulpet meg mye i sorteringsarbeidet. "Forlat oss vår skyld, som vi tilgir våre neste." 

Idag er det jo forbudt å synge "Å Gud som metter liten fugl" i barnehage og skole. Men å velsigne maten man spiser betyr mest at man blir bevisst den, reflekterer litt ekstra. Og det er slett ingen dårlig ide. 

Så er det dessuten intressant å observere litt på hvordan man kan utvikle dette hos seg selv, og faktisk fortrylle verden bare ved å endre noen rutiner hos seg selv. Dessverre er denne mekanismen lett å trigge også på lavere bevissthetsnivå, og jeg trur de fleste mennesker har gått på limpinnen. Men når man er over det å tru at siste moteklær er betingelse for lykke, så kan man lete videre. 

Bønn som selvhypnotisering er en avansert form for selvhjelp, men effektiv. Å ha et kjærlig fokus, som man sjekker inn på med jevne mellomrom, rent mentalt, er helt klart fordelakktig. I prinsippet er det ikke engang nødvendig å ha en Gud, yoga og meditasjon funker også for ateister. Og poenget er uansett ikke så mye hvem som er Gud, men hva man gjør med sitt eget liv, med Vårherres hjelp. Eller bare rent etisk-logisk. 

Jesus sa; "Hvorfor ser dere etter det levende blandt de døde?" Og det er nettopp der vi må holde fokus. Bibelen er en papirgud, Gud derimot kan man finne i sin neste, ja, til og med hos fienden! Og det er særdeles viktig å være obs på det.

Det begynner med at man må elske seg selv. Man er en del av skaperverket og verdt å elskes. Rent mentalt kan mennesker ha selvoppholdelsesdrift nok til å være uavhengig av andre mennesker. I perioder kan det være en veldig god egenskap, slik at man faktisk klarer å stå alene for noe hvis det er nødvendig.  Hjulpet av seg selv.

Harmoni smitter utover. Paralellt med den utviklingen er det viktig å selv aktivt gi det tilbake til andre trengende man ramler over på livsveien. Det er gjensidig; Man lærer å elske seg selv ved å elske andre, og man lærer å elske andre ved å elske seg selv. Det vanskeligste er ofte å våge la seg elskes av andre. 

Om man ber til faste tider, eller hele tiden, eller danser helt ekte en eneste gang i året, så kan det være likeverdig.  Men man bør be. Man kan utvikle bønnen, og dermed seg selv. 

Stadig mer våken. 

Fred ut.

Akvarellen på toppen er fra egne hender, lik gjerne mitt kunstgalleri på Facebook . 












 


  • 19.nov.2011 kl.23:11 i Blogg
  • 2 kommentarer
  • Permalenke

2 kommentarer

Arvid

06.des.2011 kl.17:42

Ligger litt etter med blogglesing, men vil takke for nok en utmerket artikkel! Ville bare "supplere" med diverse resultater av atomforskning. Her viser det seg at atomenes bevegelser ikke kan skilles fra observatøren. Jeg tar dette som "bevis" på at f.eks. bønn faktisk har virkning og kan påvirke materien.

Forsøkene blir referert mange steder, bl.a. i grunnleggeren av "Fremtiden i våre hender", Erik Dammann sin bok "Bak tid og rom" fra 1987...

Han var nok i noen grad inspirert av Fritjof Capra og hans bok "Vendepunktet" fra 1982.

pippilottafryd

07.des.2011 kl.19:18

Arvid: Ordet har nok langt mer betydning enn vi er obs på. Bla. frekvensregulerende effekt. Jeg moret meg litt med å spørre ulike venner om å peke på hvor de kunne "kjenne" ulike bokstavlyder inni seg, og alle pekte på de samme stedene. Så at det er en eller annen slags nevrokjemisk somatisk forbindelse som kan være både sterk og tydelig trur jeg absolutt på.

I samtaler med mennesker kan man ofte oppdage ulike negative setninger, og ved å bevisstgjøre samtalepartneren på sin observasjon kan man gi mye støtte til endring. Man må jo også være obs på seg selv, og reflektere over de tilbakemeldinger man får.

"I gamle dager" hadde folk så mye mer stillhet, de hadde tid og rom til å praktisere den indre dialogen mer, og utfolde den i mer personlig bønnetankemønster. Idag tar seg få mennesker tid til slikt. Hvilken tanke står man opp med feks? Her kan man gjøre store endringer på kort tid, "Ny dag og fullt med fargestifter", eller; "Huff, nok en tung dag og fyttibikkja så stygg jeg er."

Hvordan møter eller forlater man folk? Med fred og velsignelse i mantramønsteret, eller er det negativt, anklagende, eller annet?

Skriv en ny kommentar

Norske blogger


Kategorier

Arkiv


hits