Opptegnelser fra et lavvodyp


Dette er noen litt absurde tekster jeg skrev for omtrent 5 år siden;



Min store venn stappet litt mer tobakk nedi pipen, tente den opp mens han smattet høylytt, lente seg tibake og såg på meg. Virkelig såg meg. Jeg ble stum og lam og naken.

Slik satt vi en tid eller to før vi fant sammen som sultne dyr.

Månen var tom og natten kald. Du vet hva dem sier, sa han. Du vet at dem har rett, sa han. Du vet at dem har alltid rett, for dem er fler og du bare en eneste en. Jeg kan bare være ved din side iblandt.

Jeg gav ham tegningen. Han studerte intressert alle linjer og tegn, før han la den omhyggelig i esken. Vi skålte til vi ble trette og sovnet.

Dagen etter var han gått.

De firkantede satt med stoppeklokken og ventet. Kalde blikk skuet hunden på hårene. Med ullundertøyet på stred jeg til verks, og la med stor presisjon sten oppå sten. Ved lunsjtider tok jeg en sigarett.

Med blodsmak i munnen kravlet jeg ut klokken fire. Til en dag på hell, men en aften som var min. Tiggeren hadde fått sin dose og satt med et euforisk drag over ansiktet. Fru Hansens puddel sto i en bue borte ved lekeplassen. En kråke skrek.

Mine dårlige venner satt der allerede. Jeg fikk min vin og brettet servietten ut. Jeg skisset fargen til vinden, malte lukten av sne, og tilslutt streket jeg opp helheten.

Ustø danset jeg hjem til min venn som kanskje satt og ventet.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Min elskede var dratt for lange tider.

Han måtte det. Det var så meget. Tårer som ikke kunne gro. Ord som ikke ble sagt. Kjærtegn som gjorde vondt.

Min elskede er alene i natt. Han ligger naken og kald og savner meg, men kan ikke komme tilbake. Ikke nå. Kanskje aldri.

Kanskje dro han egentelig aldri.

Min elskede har feber. Han skjelver og sover meget urolig. Den salte smaken i munnen minner han om havet, barndommen, døden.

Jeg sitter her og er han nær, men kan ikke vise meg nå. Kanskje aldri. Noe må han forstå helt alene. Hvis jeg gir det nå vil vi aldri klare det. Noe må jeg forstå helt alene.

Kanskje såg han meg hele tiden.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Månen ligger tom på himmelen. Jordens alle skapninger ligger tungt mot marken, lytter spent, etter neste hjerteslag. Jeg trekker reinskinnene godt rundt meg, og putter en ekstra pinne på bålet.

Ulven er stille, han slikker sin pels og prøver å sove. Rudolf står usynlig og venter, men ikke engang stjernene gir han håp i natt. Bare pus koser seg, nå er det han som behøves.

Så letter den dype natten sitt tak, vinden tar mørket med seg. Og høyt, høyt der oppe drar Aurora forbi, svakt riktignok, men hun er her.

Jeg og pus finner varmen ilag, og snart kommer den nye dagen.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Aldri har jeg kjent en slik varm vind i april før. Tussilago sto ved bekken og kneiste, tjukk og god, med vårfriske kyss.

Helbrederen kom langveisfra, giktisk og skakk, skadet og pint. Haltende kom han, med vandringsstaven som følge.

Vi satt i redsel og gledet oss. Vi husket hans smerte og lindring, vi kjente allerede at vår pust hadde endret seg. Vi holdt hverandres hender og sang stille, hver for seg.

Han gjorde sitt virke i hver eneste en, han smeltet energier, han kjølte ned varmen og varmet det frosne, han fikk blodet å strømme igjen. Han vekket opp det døde i oss, i hver eneste en.

Tårene låg som diamanter på hans hender, og vi kysset dem i dyp takknemmelighet. Våre plager var borte, vi sto slitne men lykkelige og hilste han farvel og på gjensyn snart. 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Sola står ungdommelig het og yr over den gravlagte jorden. Fuglene synger omkapp med bekken, som har dristet seg over alle sine grenser.

Johansen sitter på en avtint flekk i sin campingstol og nyter en velfortjent pils.

Mitt hjerte er fylt til randen av lengsel, men jeg vet ikke helt etter hva.

Det kalde i mitt indre slipper sakte taket. Den mørke skyggen trer tydelig frem, men jeg tar bare solbrillene på. Dem visker ut det skarpe. Jeg vil jo være snill med meg selv. Det kan jeg behøve.

Noe vil komme. En sommer. En blomsterbukett. Barfotavandring i myra. Og kanskje noen kyss.

Bålet i fjæra brenner ennu, og slik skal det forbli.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Min hjelper hadde funnet et sted hvor han ble mørkeredd. Han ville vise meg, så vi pakket sekken tungt med humle og tok oss turen. Veien var nok ikke lang, men den var kronglat. Det var mange trær å skåle med i offer. Vi var midt i byen men helt utenfor.

Der plutselig i tjukkeste granskogen sto en tufte. Bare litt av mursteinspipe og litt trappestøyp sto igjen. Rundt omkring sto hekken fullvokst, så mørk at den gikk i ett med både skog og by. Tufta var lys nok, men de gamle med bar hadde mye å bære.

Vi lurte oss bort for å se under en grein. Der var laget til en soveplass som var noens hjem.

Lufta var rein og klar, men full av smerte, angst og anger. De underjordiske hadde mye arbeid. Vi smøg oss ubemerket derifra.

Bedre sånn på vidda enn i storbyen. Der har vi iallefall ordentlig lavvo!

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Borte er ikke så bra. Mye stress. Jeg liker meg hjemme.

Her er alt som før. Mine egne har savnet meg. Følt med meg. Og verden.

Vi er så happy her. Vi har mat og ly og kjærlighet. Men rundt oss ser vi åpne sår og materie. Ansikt i forvridde grimasjer. Vi hører falske ord i hovmodig drakt. Og vi føler at vi er nødt til å svelge det hele.

Vi gråter blod hele natten. Vi er i labyrinter og bittesmå rom, gjerne med en heis eller et merkelig skap, og vi virrer rundt. Vi aner ikke. Vi mangler helt kart. Vi har bare en diffus teft av lys. Som ledetråd.

Et sukk unnslipper mine lepper, gir ekko i hele verden, hør heller min sang...

Finn dott, enn no?

Neida, tulla litt der.

Men glad trass alt for at flere har det ltt sånn som meg. Det er ikke nok liksom å trives bra i sin egen lavvo. Og hva kan vi gjøre med det...?

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg vet jeg har kjærlighet. Kjærlighet til alle. Men det er ikke nok.

Min elskede er en kraftstasjon som er uendelig langt borte. I korte streif får jeg føle hans vibb. I lange tider ligger jeg i mørke.

Men slik må det alltså være. I mørke må jeg skape mitt eget lys og holde det brennende.

Det vil kanskje komme en tid hvor jeg kan få finne tilbake hjem. I mellomtiden må jeg bare forbedre og forberede. Male fine bilder. Synge og danse og smile. Når tegnene blir for tydelig må jeg våge å slåss.

Jeg vil bli en profesjonell livsnyter. En dekadent vestkant-same med høy sigarettføring og stor gjestfrihet. Med mitt arbeid som min store hobby. Med min kjærlighetsmuskel fortsatt voksende.

Så kanskje jeg tilslutt får komme tilbake hjem.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg gav deg din ånd og du levde. Jeg gav deg min omsorg og du vokste. Jeg gav deg min kjærlighet og du våknet.

Barn.
På livets tivoli finnes mange slags karuseller. Jeg gav deg en blå ballong. Du velger og vraker fra øverste hylle, mett, sulten, jordens alle folk. Og alle må smake det salte i sine tårer. Så hør på hver kritiske røst.

Barn.
Krig for freden og gi aldri opp. Finn deg selv hver eneste dag, gå din vei med hevet hode, hånd i hånd med hver søster og bror. Og la de slitne få hvile, hvem dem enn er.

Barn.

Takknemmelig for din fremgang kysser jeg dine føtter og bereder din vei. Ditt vennelige smil er lønn nok for meg.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Men...


<3


  • 01.jun.2011 kl.19:02 i Blogg
  • Ingen kommentarer
  • Permalenke

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Norske blogger


Kategorier

Arkiv


hits