Medavhengig i voldsrelasjoner



I dagens VG kan vi lese om voldsofferet Malin, og hennes erkjennelse at hun burde ha gått etter det første slaget. Istedenfor ble hun i forholdet som så mange andre, ble gradvis mer og mer nedbrutt, før hun tilslutt ble nesten døde av volden. Hennes historie er dessverre ikke unik.

Voldsmenn kan være psykopater, eller "bare" være relasjons-skadde. Ofte har de hatt en barndom der vold var en "løsning", og har videreført "tradisjonen". Man ser vel også at rus ofte er innvolvert, kanskje først og fremst alkohol, som er en kjent aggressionstrigger.

Man kjenner dessverre noen kvinner som kommer i det ene voldelige forholdet etter det andre. Man kan til og med registrere at menn som aldri har vært omtalt som psykopater eller voldsmenn kan utvikle slike trekk i forhold med disse kvinnene, men at de i nye forhold igjen kan bli "normalt snille" menn.

I relasjonsdynamikken er man to personer. Vi i omgivelsene har den fulle og hele sympatien til de som blir slått, selv om vi kan forundres over at de blir i forhold som tydeligvis er farlige. Også når barn er innvolvert.

Her mener jeg at vi bør nyansere synet vårt litt, fordi vår ensidige sympati kan virke forsterkende på tendensen til utsatte kvinner å forbli i offersituasjonen, og dermed også belaste sine barn.

Jeg hadde ved et tilfelle anledning til å observere en slik eskalerende prosess, og kjente litt til både damen og mannens bakgrunn. Hun var misshandlet av en eks i mange år, hennes nye partner var verdens snilleste. Underveis i festen ble hun sjalu, og vi kunne alle observere hvordan damen tok av med ulik provosering og stadig mer aggression. Mannen prøvde å dempe, men uten nytte. Andre festdeltakere prøvde også det, men ingenting hjalp, og tilslutt ble flere andre festdeltakere også angrepet voldelig av denne kvinnen. Vi tok med oss hennes sjokkerte partner, og fortsatte festen et annet sted. Dagen etter var hun veldig angrende og spak, men heldigvis var hennes partner sterk nok til å gå.

Jeg trur de fleste kan bli provosert nok til å slå, og at det i visse situasjoner til og med kan være positivt som forsvarsmekanisme. Men når det blir akseptert uten særlig følger så vil sannsynligheten øke dramatisk for gjentakelse, og få forsterkende effekt.

Hva får den misshandlede ut av det? Vel, den andre må jo feks. bestandig ha dårlig samvittighet og være skyldig. Det er et livsfarlig fundament for et forhold å bygges på.Frykt for å gå blir ofte nevnt som årsak, men i dagens Norge syns jeg det er en dårlig unnskyldning. Særlig når barn er innvolvert. Man har rett og slett ikke lov å bli i slike forhold da, og har en absolutt plikt til å gå, ikke minst for å hindre den andre i å bli mer voldelig.

Det betyr ikke at bruddet trenger å være endelig, men begge bør gå i terapi og utvikle seg emosjonellt før de eventuellt skulle prøve på nytt. Det holder ikke med noen måneders pause.

Det må tilføyes at det slett ikke bare er menn som slår. Kvinner slår minst like ofte, kanskje oftere. Kvinner kan være like sterke som menn. Menn har et ekstra problem i slike forhold, da det er særlig krenkende for de å bli slått ettersom de jo skal være det sterke kjønn. De kan møte lite forståelse fra omgivelsene, latterliggjøring ol., og det finnes ikke noe godt utbygd støtteapparat for misshandlede menn dessverre. Krisesentre er for kvinner. Dette bør tas tak i av våre myndigheter.

For menn gjelder det samme prinsippet, de har også et ansvar for at den voldelige kvinnen ikke utvikler enda større tendens til vold.

Grensesetting er alltså en plikt vi har, både i forhold til oss selv og den vi er sammen med.

 


  • 25.mai.2011 kl.18:09 i Blogg
  • Ingen kommentarer
  • Permalenke

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Norske blogger


Kategorier

Arkiv


hits