Bevarer du kjærligheten i forhold?



I vesten er ofte den romantiske drømmen om et livslangt og kjærlighetsrikt samvær, med en partner, en sentral verdi. Formiddlet gjennom bøker, film, og politiske og religiøse reguleringer.

I realiteten har man sett en stor endring i menneskers relasjonspraksis og dagens vanligste samlivsform er sannsynligvis serie-monogami. Man ser at folk ofte har mange partnere gjennom et liv, og skilsmissetallene er stadig økende. Man ser også at mange velger singel-livet, men at kanskje enda fler er uønsket single.

Et godt forhold synes ihvertfall å ha mye å si både for psykisk og fysisk helse og velvære, og dagens hyppige partnerbytting kan være et uttrykk både for samfunnsmessige og individuelle faktorer. Målet er kanskje ikke så mye å være sammen til døden skiller ad idag, men å unne hverandre et bedre liv med noen andre når forholdet ikke er levedyktig?

Som unge har vi ofte en romantisk forestilling i våre hoder, om hvordan vi ønsker at vårt forhold skal bli. Våre visjoner er veldig påvirket av hvordan våre foreldres forhold var, med hverandre og eller med nye partnere. Mange barn får relasjonsskader i barndommen, men det kan være veldig usynlig for en selv at man har slike skader. Man trur selv at man er normal og har gjerne gode unnskyldninger for eget handling og tanke-mønster. At det kan være basert på at en forelders handlinger og væremåte er blitt preget inn i egen atferd, er noe som kan ta tid å innse. Og enda lengre om familien ikke var definert med klare dysfunksjoner, men alle familier har noe.

Vi inngår forhold, og oppdager gjerne etter kort at ting ikke er så enkle. Når man er ung skal man også utvikle seg selv, og da å paralellt utvikle et forhold er en vanskelig øvelse. Forelskelse gjør faktisk blind, i mer eller mindre grad, og behovet for å tilpasse seg den andre kan gå på bekostning av egen utvikling.

I verdigrunnlaget kan det ligge sterke føringer på å holde sammen, særlig om man får barn sammen. I tidligere tider var det uaktuellt med skilsmisse, mens idag gir kanskje for mange opp for fort? Men for barna er det viktigere at foreldrene har det bra enn at de er samboende, så her kan det finnes mange svar på hva som er rett.

Men hvis man virkelig ønsker å ha et livslangt kjærlighetsforhold med sin utkårede så kan man gjøre ganske mye selv for å få det til. Ofte vil man måtte trene på det over flere forhold, men såfremt man klarer å beholde kjærlighetsviljen i seg så vil det komme nye elskede til oss i våre liv. Så et brudd kan være en åpning til noe bedre.

Men før et brudd er det viktigste å satse. Å bevare et godt samliv krever vilje og engasjement fra oss selv, og daglig innsats. Den egne rollen i forholdet er det eneste man kan gjøre noe med. Her glemmer mange seg fort, og har premisser for den andre. Premisser kan være viktige, men bare når det er noe vi forplikter til oss selv.

Det er svært vanlig å ha mindreverdsfølelser, og i et forhold vil det ofte vise seg i en grunnlegende tvil om den andres kjærlighet. Dette kan gi seg mange utslag. Sjalusi. Manglende mot til å gi ubetinget på flere nivå i frykt for skuffelse. Å fremprovosere det man frykter, for å "endelig" få bekreftet at man hadde rett; man ble ikke elsket likevel. Å utvikle hjelpesløshet som manipulerende strategi. Ikke minst; bli svak for andres smiger, og dermed selv fort kan bli en som svikter.

Det å klare å bli elsket av noen krever mye mot. Særlig om man elsker tilbake. Man risikerer faktisk alltid å miste den man elsker, og å investere i følelser er derfor et risikoprosjekt. Desto mer investert, desto større tap ved et eventuellt brudd. Men da har man allerede tatt forbehold, og forhindrer utvikling av livslang kjærlighet i forholdet.

Slike ting er viktige å ta tak i fortløpende, i kommunikasjon, for ved å ha en sann utvekslende dialog om våre problem så vil vi samtidig reparere våre egne skader, og forebygge at slikt blir uttrykt av oss i forholdet på mer skjulte men destruktive måter. Å holde et fokus på egne tanker og holdninger, og være villig til å endre seg, er vår viktigste jobb i egenutviklingen.

Kommunikasjon kan være komplisert. John Gray og "Kvinner fra Venus, menn fra Mars" har skrevet mye og bra om tema, og de biologiske og psykososiale forskjellene mellom kjønnene er noe man fort kan relatere til egne erfaringer.

Vi har feks. ulike verdiskalaer, og ulike forventninger til oss selv og hverandre. Å dekke sin partners behov er vanskelig når man tror at partneren har de samme behov og verdiskala som en selv. Nå må det nevnes at vi ikke er fra hverken Mars eller Venus, men fra Tellus, og det er større variasjoner enn hva John Gray diskuterer. Så her må man analysere både sin egen skala på kjønns-skalaen, og dessuten prøve å utrede sin partners.

Å lytter er et viktig moment i dialogen. Har man svært mye å si kan det være at man trenger å fordele det til flere personer. Å bruke partner til den eneste psykolog er ikke så lurt hvis man har mye å stri med, noe man kan se praktisert i enkelte forhold. For å klare intimiteten er det nødvendig med en viss distanse. Å bruke partneren til middel for egen velvære, trygghetsbehov eller annet, er undergravende.

Istedenfor å se på hva partneren kan gi, bør man fokusere på hva man selv kan gi. Men, uten å tape egen integritet. Noen utraderer seg selv ved å ikke grensesette overhode, og lar partneren utvikle stadig verre sider. Hvis man blir slått av en partner feks. så har man en plikt overfor både seg selv og han å gjøre et brudd. Hvis man godtar slikt så er man medvirkende årsak til at denne personen vil utvikle stadig større aggressivitet.

Et brudd trenger ikke å bli endelig, men må det gjennomføres noen ganger, og behandling/terapi eller ihvertfall endring av større art må skje før man eventuellt prøver igjen, hvis det er alvorlige årsaker. Ikke minst må man ha avslørt mer om sin egen rolle i den negative utviklingen som førte til krisen.

Når det bare er følelser som kjølner som fører til et brudd, er det enklere å bryte ut. Å utholde et følelsesløst forhold er enlig min mening uholdbart. Men jeg trur at det er mange som holder sammen mest fordi det er praktisk. Trygt.

Men hva er livet egentlig verdt om man ikke unner seg selv de store kjærlighetene? Å elske hverandre like lidenskapelig hver dag i år etter år er enlig min mening fullt mulig. Men man må huske å vise det. Skape rom for kjærligheten. Hver dag. Se hverandre.

(Bildet er hentet fra http://yosraz.wordpress.com/category/filosofi/)


  • 08.mai.2011 kl.22:01 i Blogg
  • 4 kommentarer
  • Permalenke

4 kommentarer

C h e r r y

08.mai.2011 kl.22:08

Ønsker deg en superfin søndagskveld! Kos deg masse!

per-arne bjerka

08.mai.2011 kl.22:33

flott innlegg, pippilotta :)

pippilottafryd

08.mai.2011 kl.23:45

C h e r r y: Hei, ser at du ønsker at jeg legger deg til som venn, bli gjerne min Facebookvenn! Jeg er her; http://www.facebook.com/home.php?ref=home#!/profile.php?id=100002173483486 :)

pippilottafryd

08.mai.2011 kl.23:45

per: Takk! :)

Skriv en ny kommentar

Norske blogger


Kategorier

Arkiv


hits