Når den andre forelderen er en idiot



Man ser dessverre relativt ofte at den ene eller begge baksnakker sin forhenværende. Det er ikke uvanlig med negative kommentarer på FB og andre nettsteder, og noen snakker ganske systematisk nedsettende om barnets andre forelder.

Barn er biologisk bundet til begge foreldrene, og de utvikler sin identitet mye basert på bildet de har/får av hvem foreldrene er. Hvis mor sier at sønnens pappa er en slask, så vil barnet etterhvert identifisere seg som å måtte bli slaskete for å bli lik sin far, som mannlig rollemodell. Kanskje spesiellt når han kommer i tenårene og kommer i opposisjon til sin mor. Hvis far sier at mor er et løsaktig ludder så vil tilsvarende datteren ha en tendens til å utvikle slike sider ved seg selv.

Bildet den ene forelderen skisserer til barnet om den andre forelderen skjer ikke bare når man samtaler om den andre, men også når barnet overhører telefonsamtaler eller skravling med venner. Man kan jo ha behov for å snakke ut om en problematisk eks med noen, men vær ekstremt nøye på at det ikke kommer barnet for øret. Også "krangling" med den forhenværende må skje uten at barnet blir publikum. Her kan den ene måtte grensesette den andre forelderen, og familivernkontor kan være en veldig nyttig arena å ta opp problemstillinger.

I samtale med barn av alkoholikere fremkommer det ofte at de under oppveksten har fått et bilde av en ond og egoistisk forelder, formiddlet både fra den andre forelderen, øvrig slekt, samt samfunnet generellt. Men som voksne har de utviklet en mer gunstig forståelse av at forelderen var syk. Det synet har ofte vært viktig for deres mentale helbred, og virker mye gunstigere for virkelighetsforståelsen. Sykdom er forståelig for barn, og mye bedre enn at far eller mor ikke bryr seg om dem. Så selv om den andre forelderen faktisk skulle være en slask, så må den andre forelderen finne forståelse og tilgivelse og formiddle dette videre til barnets bilde av den sviktende forelderen. Sykdomsforståelse kan brukes ved andre veldig alvorlige svik også. Vi må altså aktivt hjelpe barnet til å skape et noenlunde gunstig bilde av den sviktende forelderen, uansett hvor skuffet vi selv er.

Dette er også noe fosterforeldre og andre som relaterer seg til barn som er fjernet fra omsorgspersoner må vektlegge. Foreldre kan svikte, men det er ikke ondskap eller at de ikke elsker sitt barn som er årsaken. Og absolutt alle har noe positivt man kan snakke om. Dårlig atferd fra foreldrene må settes i en kontekst barnet kan begripe, og historien vi hjelper de å bygge må ligge nærmest mulig realitetene, men det er alltid mulig å pynte litt på, bruke mer nøytrale begreper i beskrivelsen, eller finne frem til årsaksforklaringer som kan gi et mer håndterlig bilde.

Den optimale historen om den andre forelderen må selvsagt tilpasses barnets nivå, og når barnet blir eldre kan man kanskje fortelle om enkeltepisoder, men de gode egenskapene man har sett hos den må alltid være hovedfokuset. Særlig hvis barnet har liten eller ingen kontakt med den andre forelderen må man være nøye på å bygge opp et positivt foreldrebilde barnet kan strekke seg etter.

For å gi sitt barn en positiv relasjonsutvikling og identitet må man altså legge egen bitterhet til side, og fremsnakke den andre aktivt. Man må heller ikke vise bitterhet på barnets vegne men våge å støtte den andre hvis mulig, eller ganske enkelt si at man ikke vet (men det er sikkert en grunn).

Barnet vil etterhvert forstå mer, og er forelderen en slask eller et løsaktig ludder så vil barnet selv kunne konfrontere forelderen med det, men da indignert på egne vegne. Den forelderen som framsnakket vil bli forstått av barnet. Den som baksnakker derimot vil oftere oppleve å få sin egen bitterhet i retur fra barnet når det blir gammelt nok, og feks. vil oppdage at den baksnakkende har vært aktiv i å ødelegge relasjonen.

 


  • 17.apr.2011 kl.16:06 i Blogg
  • Ingen kommentarer
  • Permalenke

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Norske blogger


Kategorier

Arkiv


hits